Hva er galt med meg?
En av to voksne svarer at de har blitt mobbet i løpet av ungdomstiden . Hva ville jeg ha svart?
Jeg var aldri en av dem læreren snakket om i klassens time, og jeg hadde alltid mange venner. Jeg var heller aldri i nærheten av å oppleve noe liknende av det Tine-Mari forteller om i dagens VG. Likevel er det mange hendelser jeg ikke kan overse når jeg tenker tilbake på barne- og ungdomstiden.
På skolen min var det forbudt å kunne noe som helst. Man ble kjeftet på av både lærere og medelever dersom man leste lenger i boken enn det man hadde fått beskjed om. Den som spurte om å få løse noen vanskeligere oppgaver, ble ledd av og ignorert. Dessverre var jeg en av dem som som trivdes med både oppgaveløsing og lesing.
I friminuttene hendte det at andre elever på skolen forsøkte å disiplinere meg.
-Du skal bare gjøre det du blit bedt om å gjøre! Hvorfor kan du ikke lese leseløveboken din som oss andre? Tror du at du er bedre enn oss fordi du klarer å lese en voksenbok?
Det var aldri nok til at jeg ville kalle det mobbing. Ikke den gangen. Likevel var det ofte nok til at jeg gråt meg i søvn, og ønsket at jeg ikke klarte å løse likninger mens de andre fremdeles slet med addisjon.
I dag er jeg selvsagt glad. Jeg er glad for å ha fullført grunnskolen, og jeg er glad for at jeg hadde gode nok karakterer til å utdanne meg til akkurat hva jeg ville. I tillegg er jeg glad for den lille dosen med skadefryd jeg kjenner inni meg. Av dem som pleide å baksnakke og latterliggjøre, er det få som i dag har samme status som det de hadde på barneskolen. Noen har rukket å være innom flere avrusningsklinikker, mens andre har sluttet i jobben sin på Bunnpris, og lever de glade dager på trygd og stønader.
Hva sier dette meg? Kanskje burde det si meg at flere av dem ikke hadde det så lett selv da de vokste opp. Likevel klarer jeg ikke å presse frem et gram av medfølelse. Det å lide seg gjennom en pinefull skilsmisse, eller å bli slått av en forelder, er ingen unnskyldning for å glefse tilbake mot sine medelever. Det burde jeg vite, jeg har opplevd begge.
Den eneste slutningen jeg kan trekke, er at barn alltid vil mobbe, og det samme vil voksne. Det gjør det likevel ikke greit., og jeg har overhodet ikke sansen for en myk løsning på problemet. Mobberne bør flyttes. Jeg sier ikke at man skal la være å spørre dem om mobbingen er et symptom på noe annet, men det er ikke de jevnaldrenes oppgave å være boksepute for dem.
Det er frustrerende å se Kristin Halvorsen nekte å innse at vi har et mobbeproblem. Hennes metode er å la mobbeofferet flytte når det har gjennomgått nok, men mobbingen var da aldri deres feil?
